Når motorsaga blir samfunnsfiende
Det er ikke lett å være skogeier i Norge lenger. Før i tida holdt det å passe skogen, hogge litt tømmer, kjøre ut ved og prøve å unngå å sette traktoren fast i myra. Nå må man snart ha jurist, biolog, klimaforsker og kanskje en filosof med på lasset før man tør å starte motorsaga.
Regjeringen har lagt frem forslag til ny motorferdsellov, og dersom dette blir vedtatt slik det står nå, åpnes det for et skjønns-Norge som kan gjøre vanlig skogsdrift til et juridisk hinderløp.
Motorferdsel i utmark er allerede strengt regulert. Skogbruket har likevel hatt et nødvendig unntak – fordi det faktisk er vanskelig å drive skogbruk uten å bevege seg i skogen. Det er omtrent like logisk som at fiskeren får bruke båt og bonden får bruke traktor.
Men nå foreslår regjeringen at motorferdsel bare skal være lov dersom den er «strengt nødvendig», og dersom arbeidet ikke kan løses på andre måter. Da begynner man jo å lure: Hva er alternativet? Å bære tømmerstokken hjem på ryggen? Spenne på seg tresko og håpe på tele i bakken?
I virkelighetens skogbruk handler dette om sunn fornuft og timing, ikke om tilfeldig kjøring i utmark. Entreprenører og skogeiere må kunne flytte utstyr og mannskap når vær og grunnforhold gjør det mulig å drive på en måte som både er økonomisk bærekraftig og tar hensyn til naturen. Skogsdrift kan ikke settes på pause fordi noen i etterkant mener kjøringen kanskje ikke var «strengt nødvendig».
Dessuten består norsk skogbruk av langt mer enn store hogstmaskiner og industrielle drifter. Rundt om i bygdene er det mange vanlige skogeiere som selv tar ansvar for skogen sin. Bare de siste vintrene har over tusen skogeiere nord for Stad og Dovre hogd og levert tømmer gjennom Allskog. Mange har også skaffet ved til eget bruk eller for salg, ofte ved hjelp av mindre traktorer, ATV-er eller snøscooter. Dette er praktisk arbeid folk har drevet med i generasjoner – ikke et angrep på naturen.
Likevel risikerer vi nå at vanlige folk plutselig skal måtte forsvare seg mot diffuse påstander om at kjøringen ikke var «nødvendig nok» eller at man ikke var «tilstrekkelig aktsom». Problemet er ikke bare lovteksten – problemet er at den skaper et enormt rom for skjønn. Og når skjønn møter teori langt unna virkeligheten i skogen, blir resultatet fort både tilfeldig og urimelig.
Samtidig er det vanskelig å ikke se paradoksene i dagens naturdebatt. Mange av de samme miljøene som reagerer kraftig på en skogsbilvei eller en ATV i forbindelse med vedhogst, applauderer enorme naturinngrep når det bygges vindkraftanlegg. Da bygges det brede anleggsveier langt inn i uberørt natur, fjell sprenges bort og tunge maskiner får fritt spillerom. Etterpå står vindturbinene igjen og sprer mikroplast fra slitasje på rotorbladene, samtidig som fuglelivet påvirkes og store områder rundt turbinene blir mindre tilgjengelige for både folk og dyr – blant annet på grunn av iskast vinterstid.
For mange folk i distriktene blir dette vanskelig å forstå. Den lokale skogeieren som henter ut ved eller tømmer med en liten traktor, møtes med stadig strengere regler og mistenkeliggjøring. Samtidig kan store industrielle prosjekter få enorme naturinngrep godkjent i det grønne skiftets navn.
Ja, terrengkjøring setter spor. Men det gjør også livet generelt. Spørsmålet er hvilken påvirkning samfunnet er villig til å leve med for å få ut ressursene vi faktisk trenger.
For vi trenger skogen.
Vi trenger tømmeret. Vi trenger veden. Vi trenger arbeidsplassene. Og vi trenger folk som holder skogen i hevd. Drives ikke skogen, gror Norge igjen. Når skog og kratt tar over stadig større områder uten vedlikehold, øker også risikoen for skogbrann. Skogen er ikke bare natur – den er også en viktig ressurs for landet.
Norsk skogbruk drives allerede under noen av verdens strengeste miljøkrav, med lover, forskrifter og sertifiseringsordninger som regulerer alt fra hogst til naturhensyn. Skogbrukerne ber ikke om frikort. De ber om tillit og forutsigbarhet.
Vi i Industri- og Næringspartiet mener dette lovforslaget går for langt. Hvis alt skal bli så vanskelig at folk ikke tør å bruke skogen lenger, ender vi til slutt opp med et land der det er lettere å skrive rapport om naturen enn å faktisk ta vare på den.
Da blir det kanskje veldig stille i skogen.
Men det blir ikke nødvendigvis bedre av den grunn.
Kommentarer
Legg inn en kommentar