Helseplattformen i Melhus – digitalt kinderegg eller kommunal nøtt?

1. mai – min vei til stolthet

1. mai har alltid vært der.
   En dag for arbeidere, kamp og fellesskap.

Men jeg skal være ærlig:
Jeg har aldri helt følt at den dagen var min.

Ikke fordi jeg ikke har jobbet – tvert imot.

Jeg startet å jobbe for min far. Uten lønn, selvfølgelig – det het vel «familiebedrift» på den tida.
Så gikk veien via befalskolen og noen år i Forsvaret, der jeg lærte disiplin, ansvar – og at kaffe kan være både iskald og kokende på samme tid.

Senere jobbet jeg i Spania, både for andre og for meg selv. Og ja – det er ikke bare ferie der nede, selv om mange nordmenn tror det.
Da jeg kom hjem til Norge, begynte jeg som vikar, fikk fast jobb, startet enkeltpersonforetak – og etter hvert et lite aksjeselskap.

Jeg har jobbet hele livet.
Kanskje mer enn de fleste. I hvert fall nok til å vite forskjellen på teori og virkelighet.

Likevel har jeg aldri helt kjent meg igjen i bildet av «arbeideren» som ofte løftes fram 1. mai.

Kanskje fordi det ofte ble litt for ensidig. Litt for ideologisk.
Slagord som «Ut av NATO», «Vi skal ta de rike», «All makt til arbeiderklassen!» og «Stopp oljeletinga nå!» traff ikke meg.

For jeg har alltid tenkt:
Hvem er egentlig «de rike»? Er det han som startet en bedrift og jobber døgnet rundt?
Og hvem skal skape verdiene hvis vi bare snakker om å fordele dem?

Og når vi samtidig har et Arbeiderparti og en LO som – etter min mening – har mistet litt bakkekontakt, blir avstanden enda større.
Når løsningen på et system som ikke fungerer, som sykepengeordningen, er å skyve mer ansvar over på bedriftene… da begynner det å skurre.

For la oss være ærlige:
Små og mellomstore bedrifter går ikke rundt og tenker «hvordan kan vi ta mer ansvar?»
De tenker: «Hvordan skal vi få dette til å gå rundt neste måned?»

Forslag om at arbeidsgivere skal betale sykepenger i enda lengre perioder fordi systemet ikke fungerer som det skal, rammer ikke «systemet».
Det rammer de som allerede står midt i virkeligheten.

Men så – etter 65 år – har jeg endelig funnet min plass.

Industri- og Næringspartiet.

Et parti som ser hele bildet.
Som forstår at vi trenger både arbeidstakere og arbeidsgivere.
At små bedrifter, enkeltpersonforetak og mellomstore virksomheter er ryggraden i samfunnet vårt.

Og ja – vi trenger også de som lykkes godt. Ikke for å henge dem ut, men fordi de skaper arbeidsplasser og nye muligheter.

For det er verdiskapingen som gir oss velferd – ikke omvendt.

For første gang føler jeg at noen snakker også for meg.
Ikke bare om meg.

Og kanskje for første gang kan jeg si dette med stolthet:

I år kan jeg gå i 1. mai-tog.

Ikke bare som deltaker –
men som en som faktisk kjenner seg hjemme.

Som er stolt av det jeg har gjort gjennom et langt arbeidsliv.
Og som er stolt av å bære det norske flagget i toget.

For 1. mai bør ikke handle om splittelse.
Det bør handle om respekt for arbeid. Alt arbeid.

For de som bygger landet –
enten de er ansatte, selvstendig næringsdrivende
eller de som tør å satse og bygge noe eget.

Vi trenger en ny retning i Norge.
Mer respekt for verdiskaping.
Mer forståelse for hvordan arbeidslivet faktisk fungerer.

Og kanskje viktigst av alt:
Mer tillit til folk.

Jeg håper flere kjenner seg igjen i det jeg skriver.
Og jeg håper enda flere blir med.

Bli med oss i toget i Trondheim 1. mai.
Stå sammen med oss.

Vær stolt.

For det er på tide at flere av oss kjenner at denne dagen også er vår.